Myk strategi, hard virkelighet
Anne Biringvad, Ragnhild Lie, Kay Williamson & Maren Dagny Juell
19. januar – 12. mars 2017
MSHV er en gruppeutstilling som ser kunsthandverk og kunst som som myke strategier for å takle en hard virkelighet.Tekstil, vev, programmering, skulptur, installasjon, video. Performance, kunstnersamtaler. Se hjemmeside for program i løpet av utstillingen. Kunstnerne i utstillingen har til felles at de i sine kunstnerskap stiller spørsmål ved og kommenterer samtida problemstillinger og fenomen, med arbeider som på ulike måter refererer til tradisjoner, identitet og kulturarv- og hvordan disse temaene tar seg uttrykk i kunst & kunsthåndverk, og blir ”myke” strategier for å håndtere en hard virkelighet.
Maren Dagny Juell stiller i sin kunstneriske praksis spørsmål om kunstens rolle, som terapi, dekorasjon eller mer eksistensiell forståelse av verden. Kjønnsaspektet ved det tekstile håndverket som terapi og som verktøy for ren funksjonell overlevelse er utgangspunkt i installasjonen på RAM, der skulptural tekstil i form av en overlevelsedrakt er kombinert med video. I videon ”Tutorial#6: It’s our ability to create stylish meals that separates us from the animals (Bear Grylls)” dreier seg handlingen rundt selvberging, også hva det innebærer av å lære seg gamle teknikker og håndverk. (Verket er tidligere blitt vist i Stavanger Kunstmuseums utstilling Hvordan Lage en Hage? Frida Hansen og Samtidskunsten 2015)
Anne Biringvad bruker readymades, gamle tekstiler og blander stiler, tidsepoker og materialer. Med referenser til historien, bruken av håndverktradisjoner i forskjellige kulturer og hvordan de korresponderer med de Norske, kommenterer hennes installasjoner temaer som migrasjon, religion, kunstens plass i daglig liv. I denne utstillingen vises bland annet verket "Husflid" ( 2015 ), som inngår i kunstprosjektet Gud bevare meg vel ! i et camp-prosjekt som kommenterer norsk bistands-arbeide og flyktninghjelp. Temporære telt som i mange tilfeller blir menneskers boliger over flere år. Anne Biringvads telt er bygd av tradisjonelle norske tekstile håndarbeider som i utgangspunktet var ment å varme, å isolere, å dekke, å pynte, å skjule- helt tilbake til den første ”veggbunaden”. Telt av knyttetepper, bustete som gamle norske bygg med gress på taket. Telt fra ”camper i tørre og nedbørsfattige områder” som vender tilbake inn i kunstrommet.
Ragnhild Lie vevde bannere av restegarn i hamp(renning) og ull ( innslag) er vevd på en ”D.I.Y ” vevestol lagd av en gjenbrukt bokhylle fra 50-tallet, i gammel billedvevteknikk, og speiler således tilbake i tid. Både teknisk og visuelt peker de runeinspirerte bokstavene på perioden da Norge skulle bygge sin nasjonale identitet på begynnelsen av 1900-tallet, da man dyrket dragestil, vikingetid, og folkediktning. Vevteknikken og det rene fargeuttrykket i flaten har direkte henvisninger til såkalt norsk billedvev fra første halvdel av 1900tallet og de atelierene som drev utstrakt produksjon av slike vevnader til utsmykninger. Installasjonen”frihet”, 2013, henspeiler på ordene fra den franske revolusjonen frihet, likhet, brorskap (Liberté, égalité, fraternité) som ble brukt i fremveksten av den norske nasjonalismen. Ordene er Frankrikes motto, som ibland assosieres med de tre fargene i Frankrikes flagg trikoloren. I dag er ordene er blant annet gjengitt på de franske euro-myntene. Og det er samtiden kunstnern kommenterer i dette verket der hun har forandret originalet til ”frihet, rikhet,dårskap”. Hvor står vi i dag ? Hvilke holdninger og idealer er gjeldene ?
Kay Williamson arbeider med det hun kaller en norm-kreativ tilnærming for å undersøke generasjonsoverskridende kunsthåndverk, kunnskapsoverføring og kulturarv. Hun lager verk med tanken om et "ukomfortabelt kunsthåndverk", et begrep skapt av Stephen Knott (RCA), som en måte å utfordre og utvide ens ferdigheter og samtidig som man risikerer å avsløre en mulig mangel derav. Williamson ønsker gjennom sin praksis å rokke på sementerte forestillinger og avtaler, spesielt innefor feltet ”institusjonell / ikke institusjonell” kunst og håndverk.For eksempel har hun brukt"kunstner residency" formatet, som jo er en stor faktor i mobilitet og utvikling av mange samtidskunstneres karrierer, og flyttet det til sin bestemors leilighet. Kunstneren ser på A.I.R formatet som et område for å utvikle videreutdanning, fra og mellom nye og etablerte kunstnere og ikke-kunstnere.