RAM Galleri
20 års jubileumsutstilling

19. november 2009 - 14. februar 2010

Et automatisk smil

av Thomas McQuillan

Åpning torsdag 26. november kl. 19

Kunstner statement

Dette er et smil jeg laget for meg selv, og så, etter at jeg hadde laget det og sett på det i mange uker, bestemte jeg at det skulle være for Simone Weil. Det var ikke så mye det at hun var i tankene mine da jeg laget det, men heller det at synspunktene hennes syntes å gi smilet en klarere mening. Smilet var hva det var i samme øyeblikk som jeg hang det på veggen. Men dets mening endret seg da jeg bestemte meg for å gi det til Simone.

Hun var en fransk aktivist, skribent, men fremfor alt et menneske med en sterk personlig religion. Arbeidene hennes søker å løse fysikkens klarsynte verden og matematikkens transparens med spiritualitetens gjennomskinnelige overjordiskhet. Det sentrale i nåden som disiplin, var for henne, nøkkelen til å overkomme eller overgå universets uungåelige gravitasjon. Materien tynger. Uansett hva som faller overgir det seg til nedrighet – men nåden er den spirituelle bevissthetens lettsinn som belyser denne byrden samtidig som den flyter oppover mot tyngdekraften. Gravitasjonens uerstattelige drivkraft tilfører nåden dens flytende form og bevegelse.

Simone kjempet med kjødet, med sitt kjød, med den personen hun var. Hun kjempet med  Hun kjempet med sin egen utrustning. Hun adopterte levekårene til fangene i konsentrasjonsleirene og modellerte sin kropp etter deres. Hun døde av denne bedriften. Mot hennes mørke skjebne og hennes jernharde overbevisninger, ønsket jeg å vise henne lettheten i hennes arbeid og hennes liv, en letthet som hun kanskje ikke kunne se selv. Ved å gi henne smilet, ga jeg henne en presang av henne selv.

Smilet aksepterer Simones åndelige fysikk, men forutsier en lykkeligere slutt. Smilet er et klart og skarpt uttrykk av ren gravitasjon, støttet av to flytende punkter som produserer en kurve som alltid, irreversibelt, smiler. Noen ganger har jeg tenkt for meg selv at jeg skulle ønske at smilet var et bedre verk, at det var mer elegant, eller slående, eller avslørende. Noen ganger har jeg ganske enkelt ønsket at jeg kunne lage noe så godt som smilet, et annet og anderledes uttrykk for håp. Men dette er det beste jeg kan gjøre. Det er mitt beste arbeid, uansett hva det er verdt.

Mennesker bærer med seg en spesiell intelligens som er personlig. Det er intelligensen som tillater dem å velge ord uten å bruke ord, å vite om hvordan man beveger seg mot lyset. Og for å vite hva som er sant. Mennesker kan alltid gjenkjenne hvorvidt et smil er virkelig eller ikke, fordi de i et ansikt kan lese så mange subtile og delikate kjennetegn på den enkle handlingen. Et menneske kan alltid gjenkjenne et autentisk smil.

Thomas McQuillan

onsdag 18. november 2009 / Tirsdag 27. december 2005

/ fredag 10. august 2001

Fritt oversatt av Kristine Fresvig

Biografi

Thomas McQuillan er utdannet arkitekt ved The Cooper Union, New York (1991) og har tok doktergraden ved Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo (2006). Han er skribent og arkitekt.