RAM Galleri
20 års jubileumsutstilling

19. november 2009 - 14. februar 2010

Re-åpningen av RAM galleri

- en lyskonstruksjon som nedbryter den hvite kubens sikkerhet

av James Carpenter & Davidson Norris (USA)

Åpning torsdag 19. november kl 19

Kurators statement

En måte å nærme seg re-åpningen  og sprengningen av den hvite kube er gjennom ideen om kontekst. Det vil si i betydningen av at ”noe” fra utsiden av kuben kommer inn i rommet og lader det med subjektivitet som virker mot ideen om det ”nøytrale arkitektoniske vakuum” eller den hvite kuben. Dette ”noe” utvider den hvite kubens rom og knytter den til en annen kontekst. Den hvite kuben er ikke lenger et isolert og autonom arkitektonisk vakuum, men et rom som er knyttet til og /eller innskrenket av en annen bevissthet fra dens utside. Og at dette ”noe” er formidlet gjennom den nye åpningen, og det kan være alt fra dagslys, til nattens lys eller lys hentet fra New York.

Re-opningen er et middel som gjør det mulig å diskutere lysets kvalitet og herav atmosfæren i det nye rommet. Overgang, overføring, transformasjon, omdanning og transendens er begreper som inngår i diskusjonen av re-åpningen som et verktøy eller maskin for å skape en ny atmosfære.

Overordnede refleksjoner/refraksjoner om lyset.

Denne metoden er (i det minste for meg og fra et kuratorisk synspunkt) en distinkt strategi for å eksplodere den hvite kube. Jeg er sikker på at det også finnes andre tilnærmingsmåter, men den ovenfor nevnte finner jeg svært interessant og like delikat som sublim med hensyn på å eksplodere Rémy Zauggs hvite kube ved hjelp av James Carpenters og Davidson Norris` spesielle kompetanse, interesse og kunstneriske så vel som arkitektoniske oeuvre.

Overordnede synspunkter på den hvite kube

Den hvite kuben – et arkitektonisk paradox

Hvis vi betrakter den hvite kuben som et arkitektonisk vakuum, et fullstendig nøytralt rom, som både er usynlig og en uendelig romlig ramme som stenger ute all distraherende informasjon for å skape en uforstyrret møteplass mellom det autonome kunstverk og den autonome betrakter, har vi allerede identifisert det arkitektoniske paradox.

Vi påstår at arkitektur eller arkitekturelementer som vegger, tak, gulv og hjørner har evne til å gjøre et rom distinkt og skille det fra omgivelsene. Vi erkjenner at disse arkitektoniske elementene har mulighet til å skape en romlig atmosfære eller energi og videre slår vi fast at denne atmosfære ikke er å finne i vegger og tak, men i det erfarte ekskluderte rommet. Dette gjelder også for den hvite kube, selv om den ut fra intensjonen er et vakuum og stemningsløst rom. Den hvite kube er et ladet rom – det er et rom ladet med ingenting eller nøytralitet.

Som en konsekvens kan vi konkludere med at den ideelle hvite kube er vel så stemningsladet som dens arkitektoniske motsetning. Vi kan se at den hvite kube er bygget av de samme elementer som den arkitektoniske antonym og vi reagerer på den hvite kuben på samme måte som på et hvilket som helst annet arkitektonisk rom. Likevel regnes ikke den hvite kube i alle miljøer som rom. I noen miljøer regnes den ikke engang som "arkitektur"...

Overordnede betraktninger om eksplosjonen

eller implosjonen av den hvite kube

Diskusjonen om den hvite kube er forankret i det ovenfornevnte arkitektonske paradokset. Jeg foretrekker å se sprengningen av den hvite kube som lagvise hendelser og lagvise strukturer eller konstruksjoner som kommenterer og problematiserer de forskjellige lagene gjennom kunst og arkitekturdisiplinene.

‘If the autonomous piece of art is ambiguous and points outwards of itself, the implosion of the white cube can never leave its interior and hence is not ambiguous but stratified and organized in depth by constructive layers within itself and on itself.’ 

Invitasjonen av Carpenter og Norris til å re-åpne RAM galleri er startskuddet og hovedhandlingen som betinger alle de videre intervensjonene i rommet. Den hvite kube vil allerede ved åpningen 19. november bli erklært for sprengt / implodert. Alle intervensjoner vil bli navngitt som konstruktive handlinger eller konstruksjoner som endrer den hvite kuben til noe annet. Min hensikt er å navngi alle intervensjoner som konstruktive handlinger eller bare konstruksjoner som endrer den hvite kube til noe annet.

Ideen om konstruksjon, det konstruerte eller konstruktøren unngår kunst/arkitektur eller kunstner/arkitekt kritikken og arbeidet med eller utviklingen av den hvite kube kan konsentreres om konstruksjonen av lagene. Ideen om konstruksjon er viktig fordi den fornekter ideen om søknad, eksponering eller kunstverk plassert i den hvite kube, alt blir en del av seg selv, alt blir en del av en konstruksjon og alt er en del av en hensikt og herav har alle intervensjoner en funksjon. Konstruktøren er verken arkitekt eller kunstner, men en kreativ nøytral person som konstruerer en konstruksjon.

Om tidsplan og konstruksjon av lagene

Re-åpningen er Carpenter og Norris`verk og er startskuddet for eksploderingen av den hvite kube. Re-åpningen er både allerede installert og aktiv 19. november – eller re-åpningens akten introduseres 19 november og fullfører seg selv i løpet av to uker, to månder, ved utstillingens slutt (14. februar 2010) ... eller den fullføres aldri.

Andre konstruktører (arkitekter/ kunstnere) vil etter 19. november bli invitert til å fortsette konstruksjonen av den eksploderte / imploderte hvite kuben. Noen inviteres til å bringe noe inn i rommet, mens andre inviteres til å gjøre noe med rommet. Men hva og hvem som inviteres til å delta er avhengig av bidraget til Carpenter og Norris.

Alle intervensjonene vil bli annonsert og markert med en mini-åpning for å gjøre eksplosjonen av den hvite kuben transparent. Alle intervensjoner blir dokumentert og blir samlet i en bok (muligens en polemikk til Rémy Zauggs bok, men det er ikke avgjort enda). Denne boken er en jubileumsgave til RAM galleri fra alle de deltakende konstruktører (arkitekter og kunstnere).

Oslo, September 2009

Rolf Gerstlauer

fritt oversatt av kristine Fresvig

Biografi

Rolf Gerstlauer er professor ved Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo og driver sammen med sin partner Inger Molne et lite atelier i Oslo. Studio Gerstlauer Molne jobber med arkitektur, film, fotografi, koreografi/dans og nå også støyproduksjon. Som arkitekt har Gerstlauer et hat/kjærlighetsforhold til den hvite kuben, som konstruktør og skapende mennesket derimot er den utvidete og eksploderte/imploderte hvite kuben selve grobunnen for alt hans virke. Tidligere arbeider med den hvite kuben omfatter bl.a.: Momentum 2000 – nordiske biennale for samtidskunst (with Moment Arkitektur), Oslo Kunsthall – Oslo 2000-2003, Contiguity 1999 - AHO, Arkitektur som Infrastruktur – Nasjonalmuseet for Arkitektur Oslo (with StudioB3), ‘Zeitraumzimmer’ - Uri/Sveits, og ‘Headhunting’ – DogA/Dansens hus Oslo.