RAM Galleri
20 års jubileumsutstilling

19. november 2009 - 14. februar 2010

Prolog

i forkant av 19. november  – aktiv eller passiv frem til 14. februar  2010:
Vurderingen av RAM Galleri

– proklameringen av den hvite kube.

Av Eli Malene Haugen (N).

Kurator statement

Å skape innsiden ut i fra utsiden er arkitekturens vesens.
I dag, her og nå, er vi tett på denne innsiden, og i ukene frem til den

14. februar skal vi se nærmere på hva denne innsiden er laget av.

RAM Galleri feirer sitt 20 års jubileum i denne innsiden og ba meg i forkant av at vi er her nå, om å problematisere rommet, som denne innsiden vi befinner oss i nå, er en del av, selv om rommet for denne innsiden i utgangspunkt aldri var det samme, kanskje.

For å kunne se nærmere på rommet som aldri var det samme, bestemte jeg meg for å gi det et navn: Den Hvite Kube skulle det hete, og som Den Hvite Kube skulle det vise oss sin innside.

Nå hører jeg all oss som roper at Den Hvite Kube er et ganske så dumt navn fordi det beskriver kun ideer eller institusjonen og/eller det som verre er; et arkitektonisk intet – men aldri rommet.
…og jeg er heller ikke uenig med alle oss som mener at Den Hvite Kube ikke er annet enn oss alle som søker å få til det optimale møte mellom oss – hva enn det måtte være, det optimale møte mellom mennesket og verket… og hva enn det måtte være det optimale.

Jeg er nå arkitekt og selv om den hvite kube for noen er et arkitektonisk intet, et arkitektonisk vakuum og/eller et arkitektonisk skalkeskjul for alt det talentløse arkitekturen farer med, vil jeg ikke være enig i det - selv om jeg erkjenner at arkitekten og arkitekturen, som det meste av alt det andre, er full av ideer og sjeldent snakker sant. …og dermed også ofte overskygger for det som er vesentlig.

Hvordan da, å se på innsiden av rommet som aldri var det samme?
Vi kan kanskje gjøre det ved å kalle innsiden for Den Hvite Kube og skyte den ned fra himmelen for å se nøye på den når den ligger der foran oss.
Vi skal lagvis la den eksplodere og implodere seg selv. Eksplosjonene og implosjonene skal ta god tid slik at vi kan se på bitene av innsiden som vi nå kaller for den hvite kube – og for å unngå ideer som blender oss når vi ser på bruddstykkene til den hvite kube, foreslår jeg derfor at vi ikke er arkitekter og kunstnere men velger å tre inn i rollen som konstruktører.

Vi skal fjerne ideer fra vår lesning og være åpne for å se på innsiden av rommet og hva den er laget av. Når vi ikke er kunstnere og arkitekter men konstruktører finner vi kanskje meningen i det som er uten ideer og dermed fullstendig meningsløst.

Konstruksjonens vesen er det meningsfulle i det meningsløse. Å sette en ting i forbindelse med en annen er en konstruksjon og alltid meningsfull. Først og fremst fordi en ting ligger under, over eller ved siden av en annen, og sammen blir de berørte tingene til en konstruksjon. Ikke noe er så radikalt meningsfullt i det meningsløse som en konstruksjon er.
Ikke noe er så effektiv i å eksplodere/implodere Den Hvite Kuben for å se på rommets innside som en konstruksjonen.

Konstruksjonen blir dekonstruksjonen av den hvite kube som er innsiden av rommet som aldri var den samme. Men som alle konstruksjoner må konstruksjonen ha en begynnelse, et sted og tingene den skal jobbe med ved siden av konstruktøren som dekonstruerer, eksploderer eller imploderer.

Begynnelsen er her og nå for litt siden da her og nå ble offisielt erklært som sted, innsiden, material og tid.

Jeg leser fra:

Prolog (i forkant av 19. november – aktiv eller passiv frem til 14. februar 2010): Vurdering av RAM Galleri – proklameringen av den hvite kube.

The Re-Opening – å blinde det hvite rommet
av Eli Malene Haugen Dragesæt

I en gate
er en dør
bak en trapp
er et rom
lukket der inne
ikke en eske
som uten lys
visker ut tid
former et skall
inni en verden
bak en dør
der snakker noe
på en scene
som er lomme
stillhet er ramme
rammen er rommet
de hvitmalte vegger
blåser en boble
den blender ute
lager en lomme
inne kan komme
inne kan skinne
vinduer som blinde
ser ikke rommet
drømmer om kuben
kuben får komme
det hvite rommet og den hvite kuben
blinde vinduers drøm


En hvit kube er forestilt.
RAM galleri erklæres som den hvite kuben.

Eli Malene Haugen Dragesæt

Kjære alle venner av RAM Galleri og den hvite kuben som innsiden av rommet som aldri var den samme nå heter.

Hail to the White Cube all of its bits and pieces!
La oss nå se på dyret som ligger foran oss.

Eksplosjonens / implosjonens første trinn er nå et faktum. Innsiden er gjenåpnet. RAM Galleri er etter 20 briljante år igjen gjenåpnet.

Re-åpningen er konstruert som en presis og meningsfull konstruksjon. James Carpenter og Davidson Norris har bestemt tid, material og rekkefølgen av konstruksjonen. James Carpenter, sammen med Antti Bjørn, Kristine Fresvig og meg selv, har tilvirket re-åpningen med arbeid og vilje og gjennom erfaringen der og da.

Jeg føler den eksklusive viten og den intuitive bevisstheten av lyset manifestere seg selv gjennom James og Davidson og det rett her og nå i RAM Galleri, innsiden av utsiden som er rommet som aldri var det samme og som nå heter Den Hvite Kube og som nå definitivt er både eksplodert og implodert.

Rolf Gerstlauer

Oslo, november 2009

Biografi

Rolf Gerstlauer er professor ved Arkitektur og Designhøgskolen i Oslo og driver sammen med hans partner Inger Molne et lite atelier i Oslo. Studio Gerstlauer Molne jobber med arkitektur, film, fotografi, koreografi/dans og nå også støyproduksjon. Som arkitekt har Gerstlauer et hat og kjærlighetsforhold til den hvite kuben, som konstruktør og skapende mennesket derimot er den utvidete og eksploderte/imploderte hvite kuben selve grobunnen for alt av hans virke. Tidligere arbeider med den hvite kuben omfatter bl.a.: Momentum 2000 – nordiske biennale for samtidskunst (with Moment Arkitektur), OslKunsthall – Oslo 2000-2003, Contiguity 1999 - AHO, Arkitektur som Infrastruktur – Nasjonalmuseet for Arkitektur Oslo (with StudioB3), ‘Zeitraumzimmer’ - Uri/Sveits, og ‘Headhunting’ – DogA/Dansens hus Oslo.